Den_blaa_appelsin_Pia_763x508

Derfor slutter jeg ikke i barnehagen!

01. January 1970

Kronikken ble skrevet av Pia Katarina Halvorsen, daglig leder i Den blå appelsin Kanvas-barnehage, og publisert i Dagbladet tirsdag 14. oktober:

For 18 år siden begynte jeg på førskolelærerutdanningen. I snart 20 år har jeg delt hverdagen min med små barn. Jeg tror jeg kommer til å gjøre det i 20 år til. Det har skjedd at jeg har vært i tvil om det. På ferie i fjor sommer møtte jeg en gutt på 16 år som jeg var pedagogisk leder for da han var barnehagebarn. Det tok et par sekunder før han kjente meg igjen. Men når han først gjorde det så eksploderte ansiktet hans i et smil. Jeg tror det regnet stjerner ut av øynene. Det er i hvert fall slik jeg husker det. En ungdom, med en halv boks voks i håret og buksene langt ned over rumpa slapp alt han hadde i hendene og kastet seg rundt halsen min. «Pia! Pia fra barnehagen! Pia!!» Ikke fnugg av tvil. Jeg blir i 20 år til.

Det er 6296 barnehager i Norge. I mange av de barnehagene vil du møte ansatte med høy barnehagefaglig kompetanse. Mine assistenter har samlet sett godt over 60 års erfaring og de er kompetente. De jobber tett med barnehagelærere, de deltar i refleksjoner og diskusjoner og de brenner for jobben sin. En fredag tidligere i år overhørte jeg tre assistenter som avtalte et klokkeslett på søndagen. Jeg spurte om de skulle gjøre noe hyggelig sammen. «Ja, vi skal komme til barnehagen og gjøre om våre rom. Det er så travelt i hverdagen og nå har vi så lyst til å introdusere noe nytt for barna. Så vi har satt av søndagen til å jobbe.» Det var tilfeldig at jeg fikk nyss om hva som skulle skje. Det er ikke noe i veien med motivasjonen når de velger å bruke en fridag på å gjøre de pedagogiske rommene bedre for barna. På eget initiativ. Ikke fnugg av tvil. Jeg vil jobbe sammen med dem i 20 år til.

Vi har 12 årsverk. Vi er syv barnehagelærere på huset. To av oss har lederansvar. Resten har ansvar for å lede det pedagogiske arbeidet og barna. Jeg kjenner meg ikke igjen i beskrivelsen av kompromisspedagogikk og underskuddspedagogikk. Ikke er vi i mindretall heller. Mitt inntrykk er at det drives mange barnehager med høy kvalitet i Norge. Jeg møter mange engasjerte, motiverte og kompetente barnehagelærere og assistenter. Jeg vet at det finnes mange som har en annen virkelighet, og det må vi snakke om. Samtidig vil jeg snakke om alt det bra som skjer i barnehagene. Om barnehagens betydning for barns utvikling. Om barnehagens betydning i samfunnet.

Vi barnehagelærere er sjelden 100 prosent enige om veien til målet. Vi er selv våre sterkeste kritikere. Vi vil alltid gjøre jobben vår bedre. Vi leter alltid etter en enda bedre hverdag for barna. Ikke bare i de planlagte møtene, men også når vi møtes over en kaffekopp før tidligvakt, diskuterer vi oftere fag enn noe annet. Hvordan kunne vi ha gjort det? Hva skjedde i går? Hva lærte barna? Hvordan har egentlig Truls det?

Filip, 3 år, i barnehagen min har vært syk i tre dager. I dag var han tilbake. Han entret barnehagen med armene høyt hevet, selvsikre skritt og et enormt smil: «Her er jeg! Jeg er frisk!» Han oste av trygghet, glede og stolthet. I?m back! Let?s get this party started! Jeg leser kroppsspråket hans og ser på ham. Ikke fnugg av tvil. Jeg skal være her i 20 år til. Trygghet må ligge til grunn for læring. Vi skal fortsatt gjøre Filip trygg. Vi skal lære ham å lære. I vårt lille minisamfunn skal vi leve etter de verdiene som skal bære Norge videre: demokrati, toleranse, solidaritet, nestekjærlighet og åndsfrihet. Det er vårt mandat. Det er jobben min. En jobb, et mandat og en hverdag jeg deler med mine kollegaer. Derfor slutter jeg ikke i barnehagen.

Les kronikken på Dagbladet her

Designed & developed by Eyego