Kjennetegn på at voksne jobber mot dette målet:
- Møter barn på en likeverdig, men ikke likestilt måte. Begrepet likeverd henviser til alle menneskers grunnleggende rett til å bli sett, hørt og anerkjent for den de er. Dette er ikke det samme som at man har rett til å få det som man vil, men at man har rett til egne følelser og meninger. Det handler om å gi barnet en stemme, en mulighet til å påvirke egen hverdag, eget liv. Selv om vår relasjon med barn er likeverdig, er den ikke likestilt. Barn er født med mye forstand, men de har ikke den samme livskunnskapen vi har enda, derfor trenger de vårt lederskap. Etter hvert som barnet blir eldre og mestrer mer, vil relasjonen bli mer likestilt.
- Er klar over at det er i møte med oss, barnets opplevelse av seg selv blir utviklet. Barn «speiler seg» i oss for å vite hvem de er og hvilken verdi de har.
- Møter barn med undring og med et ønske om å forstå. Evner å sette seg inn i barnets situasjon. Dømmer ikke barn som snill, slem, trassig, vanskelig, engstelig eller lignende. Barn bare ER og når de oppfører seg uhensiktsmessig er det alltid en grunn til det.
- Er gode rollemodeller. Barn kopierer vår kommunikasjonsstil. De gjør som vi gjør, eller det stikk motsatte. Derfor er det viktig at vi er gode rollemodeller det er verdt å kopiere.
- Søker blikkontakt med barnet, følger barnets blikk og initiativ og gir god og varm respons. Deler gjerne glede med barnet.
- Møter barn med ubetinget kjærlighet. Vi ønsker at barna opplever at uansett hva de gjør så liker vi dem. Dette er lettere i fredstid, men vanskeligere når vi trenger å være tydelige og korrigere atferd. Barn har mye vilje og det er mye de har lyst på, men dette er ikke alltid sammenfallende med hva barnet har behov for. Dette er det vårt ansvar å ivareta på en varm og ivaretagende måte. Men hvordan gjøre dette i praksis uten at barnet føler seg feil og avvist? For å klare dette, er det viktig at vi først møter barna med undring og et ønske om å forstå. Deretter er det viktig at vi anerkjenner følelsen til barnet, før vi eventuelt avviser det de gjorde. Etter hvert som de sterkeste følelsene har roet seg, kan vi hjelpe dem med å finne bedre løsninger. F.eks: «Jeg skjønner at du ble sint/trist nå når….., men jeg vil ikke at du…..likevel. Hva om du istedenfor….?». Når vi settere grenser på denne måten, vil barna oppleve at det er et skille mellom hvem de ER (dvs. det de føler) og hva de GJØR. Barnet vil dermed ikke føle seg feil og avvist, men trygg på at vi liker dem uansett, …… selv om vi kanskje ikke alltid liker det de gjør ;). Barnet vil da oppleve at relasjonen til oss er anerkjennende, ærlig og støttende. Det føler seg trygg på oss. Dette igjen vil påvirke barnets følelse til seg selv som verdifull.
- Avviser ikke barns følelser: Ved å si f.eks: «Dette er da ingenting å være sint/redd/lei seg for», «Slutt og gråt» eller «Er ikke du stor gutt». Barn som opplever at det de føler vil avvist, vil avvise egne følelser som voksne. En vil skamme seg over seg selv når slike følelser oppstår. Dette gjør det vanskeligere å lytte til seg selv, sette grenser for seg selv og gi seg selv det en trenger.
- Voksne som har god kontakt med egne følelser og tar ansvar for dem. Dette er viktig fordi: 1. Forskning viser at voksne som ikke vedkjenner det de føler, lettere overveldet av både egne og andres følelser. De vil dermed ikke klare og regulere seg selv like lett. Dette vil for barnet oppleves som utrygt. 2. Det er vanskelig å akseptere følelser hos barn som en ikke aksepterer hos seg selv. 3. Det blir vanskelig å vite hva som er egne følelser og hva som er barnets følelser. Ofte vekkes sterke følelser fra egen barndom i møte med barns følelser. 4. Graden av kontakt med egne følelser påvirker graden av empati, rett og slett fordi det er vanskelig å gjenkjenne og forstå andres følelser, om en ikke gjenkjenner og forstår sine egne.
- Voksne som tar ansvar for stemmingen i rommet. Barn er følelsesvesener og speiler våre følelser. Derfor er det viktig at vi er bevisst våre egne følelser og hvilken stemning vi bringer inn i relasjonen. Barn bidrar til stemningen, men det er vi som har ansvaret for å snu stemningen. Er du urolig, trenger du å roe deg før du kan roe en situasjon. Ofte er det nok å vende blikket innover, vedkjenne seg følelsen og si noen beroligende ord til deg selv.
- Møter og anerkjenner barnets følelser slik at barnet blir kjent med seg selv. Undrer seg over det barnet føler, gir barnet lov til å føle det det føler og hjelper barnet med å sette ord på egne følelser: «Jeg skjønner at ……» «Ja, nå ble du sint. Hva var det som skjedde?» «Jeg ser at du ikke har det godt nå…», eller om barnet viser glede si f.eks: «Ja, dette syns du var gøy. Det ser jeg». Vi er alle født med fem grunnfølelser: Glede, sinne, sorg, frykt og lyst. Små barn klarer ikke å forstå følelsene de kjenner i kroppen enda og blir derfor lettere overveldet av dem. Derfor trenger de hjelp av oss til å bli kjent med følelsene slik at de kan forstå og regulere egne følelser selv etter hvert som de blir eldre.
- Voksne med holdninger. Barn trenger trygge rolige voksne som er tydelige og ærlige overfor barna om hva som er greit og ikke greit å gjøre når en er sint, redd, trist osv og som hjelper dem til å finne bedre løsninger. (f.eks. Hjelp til å sette ord på følelsene)
- Når det f.eks. har skjedd en konflikt mellom barn, spør «Hva var det som skjedde?» og ikke «Hvorfor skjedde det?». Hvorfor krever et logisk svar. Fordi barn i barnehagealder primært er følelsesvesener, er det vanskelig for dem å svare logisk på følelser. Da er det lettere for dem å bare fortelle hva som skjedde.
- Barn trenger hjelp til å forstå seg selv og andre og ikke kjeft og avvisning. Kjeft fører bare til at de føler seg feil og avvist. Hva skal de med det? I tillegg blir det i neste omgang vanskelig å svare ærlig i frykt for å få kjeft igjen. Ærlighet blir vanskelig i miljøer der voksne bruker kjeft og avvisning for å få barn til å oppføre seg. I slike miljøer blir det lett en kamp om å legge skylden over på den andre, istedenfor å finne ut av hva det var som skjedde.
- Kommuniserer på en likeverdig måte ved å sette personlige grenser: «Jeg vil/ vil ikke…», «JA» eller «NEI» med en forklaring, i motsetning til: «Nå MÅ du…», «Du SKAL….». Å bli snakket til slik: «Nå MÅ/SKAL du….», tror jeg lett vekker den helt naturlige trassen vi har i oss alle, både hos voksne og barn. Slike ordvalg vil lettere føre til konflikt enn dialog fordi det kan oppleves som nedlatende og tvang.
- Bruker personlig språk: «Jeg…»,i motsetning til et generaliserende og dømmende språk: «Man gjør ikke sånn…», «Alle syns…», «Vi syns at du….». Hvem er egentlig man/alle/vi?? Det barnet vil vite er hva du vil?
- Setter gjerne ord på egne følelser og tar ansvar for dem med en aktiv handling som løser situasjonen. eks: Når vi roper: «IKKE løp rett foran husken!!», har barn lett for å tro at vi er sinte. Sett heller ord på følelsene du har og kom med forslag til løsning ved f.eks. å si: «Jeg blir så redd når du løper rett foran husken. Jeg vil at du går litt lenger vekk»
- Voksne som hjelper barn med å sette seg inn i andres situasjon. eks: «Jeg skjønner at du har lyst på den spaden, men jeg vil ikke at du tar den i fra ham, fordi da blir han lei seg. Hvordan tror du det hadde vært for deg om han tok spaden din?». En slik prat gjelder generelt ikke de aller yngste barna. De har ikke de kognitive ferdighetene enda for en slik mentaliseringsprosess. Overfor dem kan vi heller prøve å være i forkant og unngå situasjonen. Klarer vi ikke dette kan vi sette ord på følelsene til barnet og følelsene til det barnet som ble slått mens vi trøster.
- Voksne som har troen på at barn kan bare vi legger til rette for det og lar dem slippe til på en støttende og oppmuntrende måte. Barn speiler seg i oss for å oppdage hvem de er. Derfor er det vanskelig for barn å ha tro på seg selv om vi ikke har troen på at de kan få det til. Del gjerne gleden med barna når de får til noe nytt.
- Lar barna få lov til å bestemme noe selv. Når barn opplever dette, vil de lettere respektere at visse ting er det vi som bestemmer. Barn som opplever respekt fra oss, vil lettere respektere oss tilbake.
- Voksne som er gode brobyggere mellom barna. Hjelper barna med å tolke de andre barnas kroppsspråk, følelser og behov; til å løse konflikter og til å se etter muligheter slik at barna kan koble seg på relasjonen til hverandre igjen etter en uenighet. Den voksne setter ord på det barna gjør, tenker eller føler, slik at barna blir tydeligere for hverandre. Etter hvert vil barnet kopiere den voksne og gjøre det samme selv, de vil sette ord på det de gjør, tenker, føler og har behov for og være nysgjerrig på hva andre tenker, føler og mener. Slike ferdigheter er vesentlig i gode relasjoner videre i livet, både privat og i arbeidslivet.
Tegn på at barn holder på å nå målet:
- Virker avslappet og harmonisk.
- Uttrykker alle følelser, meninger og behov.
- Ber om hjelp når de trenger det.
- Viser omtanke for andre.
- Tillit til at andre vil en vel.
- Er som regel ærlig også når ting går galt.
- Evner å omgås andre og har venner.
- Sier sin mening samtidig som barnet kan lytte til andres. «Slik er det for meg, hvordan er det for deg?»
- Er nysgjerrig og prøver ut nye ting.
- Tørr å hevde seg i gruppe med andre barn og voksne.