Forskning viser at selvfølelsen, din opplevelse av deg selv, påvirker hvor godt du står i deg selv og hvordan du forholder deg til andre.
På grunn av hjernens utvikling er barn i barnehagealder primært følelsesvesener. De er ikke utspekulerte og vanskelige. De bare er, men de vet ikke hvem de er og hvilken verdi de har enda. Dette lærer de i møte med oss.
Vi mener at vi er våre følelser. Derfor er det først når noen ser og gir oss lov til å føle det vi føler, at vi føler oss sett, hørt og akseptert for den vi er. Slik er det også for barn. Derfor er det å anerkjenne barns følelser ubetinget vesentlig for om de føler trygghet og utvikler en god selvfølelse.
Hvordan vi møter barn påvirker dem videre i livet.
Vi mennesker er sosiale vesener. Vi trenger hverandre. Da vi bodde i jungelen, var det å stå utenfor flokken livstruende. Det å stå sammen med flere var vesentlig for å overleve (Ref. bl.a. boken: Sapiens, av Yuval Noah Harari 2017) For barn er det fatalt å bli forlatt. De kan ikke overleve alene. For å sikre vår arts overlevelse, har vi derfor gjennom evolusjonen utviklet en grunnleggende latent følelse i oss av frykt for å bli avvist og avslørt som feil og ikke verdig en plass i flokken. Hvor mye denne frykten preger oss som voksne, avhenger av hvor mye den blir tent i oss som barn. Graden av frykt påvirker hvor godt vi står i oss selv og hvordan vi forholder oss til andre. Den påvirker våre valg, om vi tar valg ut ifra frykt for hva vil andre si (primært ytrestyrt) eller ut ifra hva som kjennes riktig for oss selv (primært indrestyrt). Den påvirker i hvor stor grad vi går på akkord med oss selv eller om vi tar oss selv på alvor; og ikke minst den påvirker vår grunnleggende tillit eller mistillit til alt og alle videre i livet.
Jeg tror at vi i generasjoner ubevisst har brukt denne frykten for å oppdra barn. Metoden er svært effektiv om du ønsker snille, flinke gutter og piker som adlyder og gjør som de blir fortalt. Men det som skjer samtidig er at det etter hvert blir følelsesmessig avstand mellom deg og barnet.
En trygg, ærlig og nær relasjon til en som potensielt kan kjefte eller på andre måter være avvisende er vanskelig for barnet. Når den voksne lett kan si slik som f.eks.: "Slutt å gråt!", "Dette er ingen ting å være sint over!", "Hva vil andre si om deg når du oppfører deg slik!", eller "Nå må du være snill eller så….", vil barnet oppleve seg avvist og at kjærligheten er betinget. Det blir mye frykt hos barnet. Frykt for å ikke være bra nok, frykt for ikke å være elsket for akkurat som den det er. Dette vil ikke bare påvirke hvor nær relasjon barnet får til deg, men det vil også hvor nær relasjon barnet får til seg selv og til andre videre i livet.
Det går utover barnets følelse av seg selv som "God nok akkurat som jeg er".
Vi er overbevist om at alle gjør så godt vi kan ut i fra vår egen historie og ut i fra det vi vet. Videre tror vi at hvordan vi voksne møter et barn, er påvirket av hvordan vi selv ble møtt som barn. Enten gjør vi det samme og kopierer de voksne fra vår egen barndom eller så gjør vi det stikk motsatte.
Slik vi møter et barn, slik vil barnet møte seg selv. Det kan være store forskjeller mellom den kjærligheten vi har overfor et barn og hvordan barnet selv opplever at vår kjærlighet er. I denne sammenhengen er det er barnets opplevelse som er vesentlig. Når vi bruker barnets iboende frykt for å bli utestengt og forlatt når vi setter grenser, vil barnet oppleve det som utrygt. De vil oppleve at kjærligheten er betinget og avhengig av hva de de gjør, hvordan oppfører seg eller presterer. Barnet vil føle seg alene og ikke trygg på at de er akseptert akkurat som det er. Dette vil igjen speile hvordan barnet opplever seg selv og egen verdi, om barnet vil like hele seg eller bare noen sider av seg selv. Barnet vil derfor skjule sider av seg selv, i frykt for å bli avslørt som feil og det vil oppføre seg slik som de tror at vi forventer av dem. Dette gjør det vanskelig å være seg selv, å være tro mot seg selv. Med andre ord graden av opplevd kjærlighet, påvirker graden av kjærligheten barnet får til seg selv. Barnet vil avvise seg selv, slik det selv har blitt avvist.
Det blir en kamp om å bli akseptert og ikke falle utenfor.
Barnet får en opplevelse av at plassen i flokken, kjærligheten ikke er garantert, men avhenger av hva de gjør eller hvordan de presterer. Med andre ord "Det er ikke nok å bare være meg". Dette fører til at barnet blir utrygg og på vakt og prøver å skjule sider ved seg selv i frykt for å bli avslørt som feil og ikke verdig en plass i flokken. Denne frykten gjør det vanskelig å være ærlig, ta ansvar for egne handlinger og å være seg selv. Når ting går galt, vil de lett gi andre skylden i frykt for avvisning. Ikke bare som barn, men også videre i livet.
Barna vil utvikle strategier for å sikre seg plassen i gruppen.
Enten vil de ta kontrollen ved å henge andre ut eller de blir lydige og føyer seg for å minimere sjansen for selv å falle utenfor. De barna som føyer seg, kan lett la seg lede av barn som tar den kontrollerende og dominerende strategien. Felles for begge er frykt. Frykt for å bli avslørt som feil og ikke god nok, slik at de blir forlatt og stående utenfor, alene. Et barn som er trygg på at de er likt og godtatt i flokken akkurat som de er, har ikke denne frykten med seg i like stor grad. De vil ikke oppleve at det er en kamp om plassen og vil dermed lettere ta avstand fra slik oppførsel og være tro mot seg selv. Her har de voksne en viktig rolle.
Så hva er alternativet? Hvordan møte barn og sette grenser uten at barnet føler seg feil og avvist?
Møt barnet med undring og skill mellom det barnet føler, og det barnet gjør. Dette gir gode vekst vilkår for en trygg selvfølelse.
Når vi anerkjenner følelsene og samtidig avviser uønsket atferd, vekkes ikke frykten for avvisning og følelsen av å være feil i like stor grad hos barnet. Det som skjer da er at barnet vil oppleve at det er et skille mellom hvem de ER og hva de GJØR. Om de gjør en feil da, vil de ikke oppleve at de er feil, de har bare gjort noe feil. De vil oppleve at de er tålt og akseptert akkurat som de er. Dette vil gjøre det lettere for dem å prøve og feile. Det vil også bli letter for dem å motta andres meninger, uten å ta det personlig og uten å oppleve det som en avisning fra den andre. Ulikheter blir istedenfor spennende og utviklende. Videre i livet vil denne differensieringen gjøre det lettere for dem å omgås andre og til å lytte til andres meninger, uten å bli overveldet, gå i forsvar eller trekke seg vekk. Denne egenskapen er vesentlig ikke bare for å ha det godt i relasjon med seg selv og andre, men også for utvikling og kreativitet.
Barn trenger voksne som har tydelige holdninger på hva som er greit og ikke greit å gjøre med følelsene.
Selv om barn er født med mye forstand er de ikke født med den kompetansen vi har. Derfor trenger de vår kunnskap og vårt lederskap. Jesper Juul (dansk familieterapeut) skriver i sin bok: Livet i familien: "På dette punktet ligner familien andre organisasjoner. Det er ødeleggende for trivsel og produktiviteten når de som har makten, later som om de ikke har den. Spørsmålet er derfor ikke om de voksne har makten, men hvordan de bruker den"
I miljøer der de voksne anerkjenner barnets følelser samtidig som de er tydelige og setter grenser på atferd som er greit og ikke greit å gjøre, vil ikke barnet føle seg avvist. De vil oppleve at grensene blir satt på en ivaretagende måte og at kjærligheten fra den voksne er der ubetinget. Dette gjøre det lettere for dem å være seg selv og til å være ærlige, også når de har gjort noe feil. Det blir også det lettere for dem å gi rom for andre, for her er det god plass til alle sammen. Vi er overbevist om at vi ikke født helt like og i slike miljøer er dette helt i orden. Frykten for hva andre syns vil avta og ærlighet, ro, glede og omtanke for hverandre får gode vekstvilkår.
Derfor har vi i Jutul Kanvas-barnehage et spesielt fokus på å utvikle i samarbeid med dere foreldre en trygg og god selvfølelse hos barna gjennom måten vi møter dem på. Både når det gjelder gleder og sorger, men også når de sitter fast i en konflikt og trenger hjelp av en voksen. For da trenger de en voksen som møter dem med undring, som ønsker å forstå alle sidene og som hjelper dem med å fine gode løsninger slik at de kan fortsette leken og ha det bra i gruppen.