Vi er overbevist om at hvordan vi ser et barn påvirker hvordan vi møter det. Dette vil igjen påvirke hvordan barnet ser seg selv. Derfor har vi i Jutul definert og konkretisert et felles syn på barn og hvordan de lærer og utvikler seg slik at de får tro på seg selv.
Vårt læringssyn er en forlengelse av vårt barnesyn som er:
Barn er aktive, kompetente individer, med en indre kraft og lyst til å lære og utvikle seg. Barn har evne og vilje til å utforske, oppdage og handle. Læring skjer i barnet når det er trygt, får gjøre og prøve i samspill med omgivelsene. Nysgjerrighet er en vesentlig drivkraft for læring og utvikling.
Vi ønsker at barna får oppleve gleden av å mestre, lære og utvikle seg i samspill med andre. Læring skjer når de får prøve ut både alene og sammen med andre. Når de får leke, være nysgjerrige og får stille spørsmål uten frykt for å ikke være gode nok eller bra nok, og uten en forventning om at det absolutt må bli noe. Det hele starter med trygghet på at de er akseptert akkurat som de er, og at her er det trygt å prøve og feile.
Tidligere tok de voksne hovedrollen i barnas læringsprosesser.
Barn ble sett på som tomme glass de voksne måtte fylle opp slik at de skulle nå sitt fulle potensial. Det var ett rett svar, og oppgaven til den voksne var å gi dem det rette svaret. Dette krevde voksne som kunne alt og som hadde sterk kontroll over barnas læringsprosesser. Denne forventningen om at de voksne burde vite alt, gjorde at de voksne ble litt stresset om et barn kom med spørsmål de ikke hadde svar på. Barn som spurte og stilte spørsmål ble sett på som litt vanskelige. «Det flinke barnet» var barnet som passivt innordnet seg, gjorde det de ble bedt om og som ukritisk godtok det som ble sagt. At barnet kunne ramse opp det de voksne hadde lært dem, var viktigere enn om de faktisk hadde forstått det de hadde lært. Når den voksne kom med et spørsmål, var barnas oppgave å tippe riktig helt til den voksne kom med det rette svaret. De trengte ikke å tenke og resonere selv. Dette svekket deres tro på at de kan tenke, reflektere og undre seg over vedtatte sannheter. De ble dermed passive i egne læringsprosesser og det ble vanskelig å stole på seg selv. Det ble viktigere hva andre mente enn hva de mente selv. I mangel av tiltro til seg selv og i frykt for å mene eller gjøre feil, ble det tryggere å følge lederen, læreren og andre autoriteter.
I dag vet vi – takket være solid forskning – at barn er kompetente, nysgjerrige og at de har en iboende lyst til å forstå og mestre verden. Vi vet nå at vi lærer best når vi får være nysgjerrige, får utforske, reflektere og handle uten frykt for at det blir feil eller ikke perfekt.
Denne kunnskapen har forandret hvordan vi forholder oss til barn og til barns læring. Fra: «Nå skal jeg hjelpe deg, lille venn» til: «Ja, hva tror du? Hvordan kan du løse dette tror du? Hva om du…?», fra å fortelle hvordan det er, til å reflektere og undre oss sammen med dem. Vi er fortsatt aktivt til stede, men nå tar vi ikke hovedrollen. Vi lar dem slippe til og gir dem tid til å prøve selv. Kanskje vi hjelper dem litt på vei slik at de når målet og gleden av å mestre. Vi har gått fra å tro at god omsorg er enten å bære dem gjennom livet, eller hive dem ut på dypt vann i håp om at de vil lære å svømme, til at vi gradvis setter dem ned, går ved siden og deretter slipper taket slik at de får oppleve gleden av å mestre. Slik får de tilgang til egen styrke og de får tro på seg selv. Vi har gått fra å være en ryddekomité bak barna til å være medspillere sammen med dem. I stedet for å ta en formidlerrolle, tar vi en medforskende rolle, hvor nysgjerrighet, refleksjon og utforskning er en viktig drivkraft. Vi synes det kinesiske ordtaket beskriver våre intensjoner: «Gi barn en fisk, og de har mat for en dag. Lær dem å fiske, og de har mat hele livet.»
For å klare dette må vi lytte og utvikle hørestyrken vår. Ikke bare avgjøre hva et barn kan før det har fått prøve selv. Dette handler ikke om fraværende voksne, men om voksne som er til stede med både hode og hjerte, med håp i blikket og som lar barna slippe til.
Tro på seg selv og egne evner.
I Jutul ønsker vi å gi barna tro på seg selv og egne evner – ved å gi dem gleden av å mestre. Vi tror at mestringsfølelse er som en muskel: Jo mer den brukes, desto sterkere blir den. Men hvordan utvikle mestringsfølelse om vi gjør alt for dem? Hvordan får de muligheten til kjenne på mestring dersom alle utfordringer tas bort? Barn trenger å møte utfordringer innenfor sin mestringsradius. De trenger å få prøve selv – i trygge omgivelser. Det er gjennom slike erfaringer at de bygger tillit til seg selv og til egne evner. Det er slik de får kontakt med sin egen indre styrke.
Vi tror det er vanskelig å ha tro på seg selv om ingen andre har det.
Barn leser våre ansiktsuttrykk og vårt kroppsspråk – de merker om vi har tillitt til dem. Hvordan vi responderer, påvirker hvordan de møter utfordringer. Er vi skeptiske, blir de skeptiske også. De speiler oss.
Derfor trenger barn voksne som står støtt bak dem – med overbevisning og varme i blikket. Voksne som har troen, når barnet mister den selv. Litt som trampolinens støttende kraft som gir oss mot til å hoppe litt høyere, og som lar oss lande trygt igjen.
Hva hemmer, og hva fremmer barns åpenhet for å prøve ut nye ting?
Hvilket fokus har vi i møte med barns utforskning? Er vi mer opptatt av resultatet enn prosessen? Har vi en klar formening om hva som er riktig, eller lar vi barna utforske? Kanskje barnet ikke laget noe, men bare utforsket materialet og dets egenskaper – og så kommer vi og sier: «Så fint» eller «Hva lager du?» Hva tenker barnet da? At der er resultatet som er viktig? At det må bli fint? Det er ikke dette vi ønsker å formidle, men vårt fokus på resultatet gjøre at barnet opplever det slik.
Barn vet at det de voksne bekrefter, er det som er mest verdifullt. Vår stadige bekreftelse av resultatet gjøre at barnet opplever at verdien deres avhenger av hva de gjør og presterer – og dermed også hvordan andre presterer. Barnets verdi blir betinget, ikke konstant. Er barnet bedre enn andre, føler det seg verdifullt og elsket. Men hvis andre er bedre, kan frykten for å bli avslørt som «ikke god nok» ta over. Barnet begynner dermed å sammenligne seg selv med andre, og gleden ved å bare holde på, utforske og prøve forsvinner. Mange av oss sluttet å tegne da vi innså at vi ikke tegnet like fint som andre. Dermed ble ikke tegneferdighetene våre bedre enn de var da vi sluttet – og for mange skjedde dette i svært ung alder.
En forutsetning for læring er trygghet. Som John Cleese sa: «Ingenting er mer ødeleggende for kreativitet og utvikling enn frykten for å gjøre feil.» Læring skjer når man fritt kan prøve ut, oppdage og leke. «Hva om vi gjør sånn?… Hva skjer da?… hmm… eller hva om vi gjør slik? Hva skjer da? Waooo…». Store oppdagelser i verden har ofte oppstått når man fikk holde på uten forventning om at det måtte bli noe, og uten frykt for at det var galt å gå i en annen retning. Nye innsikter oppstår når nysgjerrighet kombineres med tidligere erfaringer, og vi får prøve ut nye måter å forstå sammenhenger på.
Utvikling av et åpent tankesett
Det vi ønsker å utvikle hos barna, er en åpen mental innstilling til læring (Dweck) – uten frykt for å gjøre feil eller for å ikke være bra nok. Et tankesett der utforskning og læring oppleves som spennende, og hvor de ikke er redde for å bli avslørt som «ikke gode nok». En slik åpen innstilling preges av en holdning om at: «Sometimes I win and sometimes I learn.» En trygghet om at det ikke er så farlig om man ikke får det til med én gang. Det blir gøy og spennende å prøve ut nye ting, å øve, prøve og bare holde på. Om en annen gjør det bedre, er det ikke en trussel – men interessant. Man lurer på hvordan den andre gjorde det. Dermed blir det lettere å dele kunnskap og lære av hverandre. Nysgjerrighet, kreativitet og deling av erfaringer får gode vekstvilkår under slike forhold.
Vi ser dette i praksis i barnehagen. Når vi ikke bekrefter resultatet, men heller fokuserer på prosessen, oppstår det en dynamikk hvor barna hjelper hverandre og undrer seg sammen. Det gjør ingenting om en kompis er bedre til å tegne f.eks. en nese – det blir en ressurs. Man lurer på hvordan han gjorde det, og kompisen forteller og viser med glede.
Fastlåst tankesett preges av frykt for å gjøre feil.
Det motsatte tankesettet er et fastlåst tankesett, som preges av frykt for å gjøre feil og miste kontroll. Ved et slikt tankesett knyttes våre evner til medfødte iboende egenskaper, ikke til erfaring og øvelse. Man er enten god til noe – eller ikke. Gjør man feil, så er man feil. Når andre er bedre, oppleves det som en trussel, ikke som en ressurs. Dette skaper behov for kontroll, perfeksjonisme og å være best. Frykten for å bli avslørt som «ikke god nok» vil i større grad styre våre valg og handlinger.
Barn vet at det de voksne bekrefter, er det som er mest verdifullt. Frykten og det fastlåste tankesettet utvikles og forsterkes når vi voksne møter barns utforskning med vurderinger som «fint», «flink» eller lignende. Hvis vi fortsetter med å definere resultatet, blir frykten for ikke å være bra nok vekket hos barna. De blir mer opptatt av å sammenligne seg selv med andre, i stedet for å holde på, prøve ut, oppdage og lære. Det kreves et større mot å prøve ut nye ting. I frykt for å bli avslørt som feil og ikke verdig en plass i flokken, blir det vanskelig å være åpen for nye ideer. Det blir vanskelig å reflektere og dele kunnskap sammen med andre. Tankesettet blir mer fast.
Så hva er alternativet? Hvordan møte barns utforskning og prøving?
Vi fokuserer på prosessen og gleden ved å holde på – ikke på resultatet. Vi er nysgjerrige og undrende sammen med barnet, og vi deler med dem følelsene vi ser hos dem. Vi kan for eksempel si: «Wao!», «Oj, så gøy!», «Ja, her holder du på!», «Spennende!» eller «Hva er det du gjør?» – og la barnet fortelle, vise og dele. Gleden og gnisten i barnas øyne bevares når de fritt kan dele opplevelsen og prosessen. Du vil merke at barna forteller engasjert om hva de gjorde og tenkte, hva de fikk til, oppdaget og hva som var litt vanskelig.
Hvis vi kun fokuserer på resultatet og sier for eksempel «Så fint!», har barna en tendens til å masseprodusere samme sak for å gjøre oss glade. Men vi ønsker ikke at barna tegner for å gjøre oss glade – vi ønsker at de holder på for gleden ved å holde på.
Kreativitet som samfunnsressurs
Samfunnet trenger kreativ tenkning for å finne nye løsninger på nye problemstillinger. Vi trenger nysgjerrighet og kreativitet – altså nytenkning for å utvikle verden videre. Det er dette vi ønsker å bevare og utvikle hos barna. Det finnes ikke bare én måte å gjøre ting på, men tusenvis. Er ikke det spennende?
Vi voksne har lett for å begrense mulighetene til én måte å gjøre ting på. Dermed begrenser vi også barnets iboende kreativitet og nysgjerrighet.
For å få dette til, trenger vi voksne som lytter til hvordan barna tenker og reflekterer, som lytter til hva de er nysgjerrige på, og på hva vi kan legge til for å ytterligere vekke deres nysgjerrighet og behov for å utforske og oppdage. Slik at vi bevarer barnas åpne mentale innstilling til læring og tro på seg selv. Hvor utfordringer og uenigheter ikke ses på som en trussel, men som spennende, en mulighet for å oppdage og lære noe nytt. Hvor det å skifte mening ikke sees på som en svakhet, men som et tegn på at en er i utvikling.
Barn trenger voksne som evner å se at de er små mennesker med følelser og som kan tenke, akkurat som vi. De kan ikke like mye som oss enda og de gjør så godt de kan, men de er på vei, akkurat som vi er på vei.