Tenk deg at du skal hoppe i fallskjerm! Tenk deg at du faktisk har veldig lyst til dette fordi miljøet i fallskjermklubben virker å passe deg veldig godt. Menneskene der er omtrent på din alder og har ganske lik humor som deg. Du lærer om aerodynamikk, gravitasjonskraft og andre spennende ting. Mye annen moro finner de også på i slike klubber.
Men – du har aldri hoppet i fallskjerm før.
Tenk deg så at hoppmesteren skjelver i fallskjermdrakten og biter negler i det du skal gjøre ditt første hopp.
Hoppet går bra. Det er spennende. Det kiler i magen, men er veldig gøy. Og du skal hoppe på nytt i morgen.
Så gjør hoppmesteren det igjen. Han virker skikkelig engstelig når du skal gjøre hopp nummer 2 og 3 og 4. Hvordan ville det være? At den du må stole aller mest på i denne situasjonen, stråler utrygghet og usikkerhet på dine vegne?
Så er det jo sånn at avgjørelsen om å ta sitt første fallskjermhopp er ens eget valg.
Et barn kan ikke selv velge om det vil begynne i barnehagen eller ikke. Det valget er det mor og far som tar. Hvordan føles det å starte i barnehage hvis de man stoler aller mest på her i verden, er usikre på valget de har tatt? Hvilken styrke og trygghet får barnet hvis mor og far skjelver i buksene og nøler i det den lille skal tre over i en ny daglig tilværelse?
Vi som jobber i barnehage er helt trygge på at ‘barnehage er bra for barn’. Ellers så hadde vi ikke jobbet her.
Vi ønsker oss tid til å bli kjent med det nye barnet og foreldrene. 3 dager har myndighetene i hovedsak gitt arbeidende foreldre til tilvenning i barnehage.
Det er strålende når foreldre har ordnet seg muligheter utover disse dagene. Da kan man ta seg lenger tid til prosessen. Man blir bedre kjent med barnets mor og far, og barnets dager behøver kanskje ikke å bli så lange i starten.
Det vanligste er at barn gråter når de forstår at de skal være borte fra mor og far. Selv et barn som ikke gråter vil den første tiden i barnehagen bruke mye krefter på å bli kjent med den nye hverdagen. Dette kan man for eksempel merke ved at barnet sover mer urolig på natten, selv om dagene i barnehagen virker å gå sin greie gang. Et annet barn kan kanskje utrykke sin lille protest ved å ikke ville spise. Disse protestene må vi akseptere.
Og barn må også få lov til å gråte. Noe forskning mener det er den sunneste måten å reagere på.
Vi barnehageansatte er vant til at barn gråter i tilvenningsfasen. Vi synes ikke det er gøy, men vi forstår gråten og kan ikke la oss stresse av den. Vårt beste våpen er å tilby ro og trygghet. Være en base og en ladestasjon hvor man henter nye krefter. Gråten og andre måter å protestere på, skal anerkjennes og forstås. Vi forteller barna at vi forstår at de er lei seg. Vi forteller de at det er lov. Og vi gjør vårt beste i å betrygge de om at mor og far kommer tilbake, selv om det er vanskelig for en et lite barn å forstå.
Så tenker vi også at det ikke er sunt å skulle være lei seg over så lang tid. Og vi gjør vårt beste for at barnet skal komme over sorgen og finne gleden i å være sammen med alle disse jevnaldrende som man kan ha det så gøy med. Det er de voksnes oppgave, både foreldrene og de barnehageansatte, å støtte barnet i denne prosessen.
Vi oppfordrer foreldre til å høre på gode råd fra erfarne ansatte i barnehagen. De vil også bare barnet sitt beste. Støtt barnet ditt med trygge, positive ord og handlinger. Hjelp barnet ditt til å tro og tenke positivt om barnehagen og gled dere til å se hverandre igjen.
Lykke til. Dette vil gå kjempefint.