Ved bekymring

SE ETTER TEGN
Hvis du er bekymret for om et barn som ennå ikke har utviklet et verbalt språk, eller som ikke snakker norsk, kan være utsatt for vold eller overgrep må du se etter fysiske tegn som blåmerker, brennmerker, hevelser og lignende. Barn uten språk vil ofte formidle seg gjennom atferd. Har barnet for eksempel vansker med følelsesregulering, søvn, mat, å få trøst når det er sint eller lei seg, kan dette også være tegn på manglende omsorg, vold eller overgrep. (Nordhaug, 2018, s.21) Skriv loggbok og ta  bilder av eventuelle merker for senere dokumentasjon.

Et lite barn kan også protestere mot å skifte bleie, utover den vanlige protesten fordi det ikke vil ut av en lek. Barn som blir veldig passive og fjerne i stellesituasjoner må man også være oppmerksomme på. Noen barn er røde i anus eller ved kjønnsorganer, men det må ikke forveksles med vanlig rødhet. Slimete avføring eller brekninger kan også være et tegn.

Se kapittel 4 i «…si det til noen…» av Margrete Wiede Aasland.

Andre tegn kan være «de barna som fremstår som veltilpasset», barn som i liten grad utviser følelser som for eksempel glede, sinne og tristhet. Et barn som ikke «forstyrrer» oss, kan være svært flink til å tilpasse seg det de vet andre rundt forventer. Vi må også være oppmerksomme på barn som endrer atferd, for ekempel barn som blir agressive og urolige. Hva prøver barnet «å fortelle oss» med sin atferd?

DERSOM ET BARN FORTELLER DEG OM VOLD ELLER OVERGREP
Et barn kan fortelle mer eller mindre subtilt om et overgrep. Det kan være bare et ord eller en halv setning som du stusser på. Vis åpenhet og nysgjerrighet i slike situasjoner. Bekreft eller gjenta det barnet sier og følg opp med et åpent spørsmål. Si til barnet at «det var bra du fortalte meg dette. Jeg skal prøve å hjelpe deg så godt jeg kan. Kanskje det vil ta litt tid. Jeg vil gjerne snakke med daglig leder eller barnehagelæreren ( ved navn) om dette. Er det ok for deg?».

Vit at barnet har nøye valgt ut nettopp deg når det forteller om vold eller overgrep. Det har ingenting med stilling, erfaring eller kompetanse å gjøre, det går mer på at barnet føler at det er nettopp deg det kan betro seg til. Dette kan til og med være en vikar eller en student. Derfor er det svært viktig at alle som jobber med barn vet hvordan de skal møte et barns fortelling. Når man har fått denne tilliten gjelder det å holde på den. Ikke snakk over hodet på barnet, ikke snakk med andre om det eller ta avgjørelser uten å involvere barnet. Her må selvfølgelig alder og modenhet tas med i betraktning.

Barnet blir mer redd hvis «saken deres» ( for dem livet deres) får store omveltninger uten at de er informert og trygget i situasjonen. Skal for eks barnevernet snakke med barnet så si at du skal være sammen med barnet. Skal det til avhør på Barnehuset så si at du kan følge med barnet og bli med inn. Avklar med politiet om du kan være med i avhøret, eller om det ødelegger for en eventuell vitneforklaring senere.

For barnet spiller det liten rolle om det finnes eksperter, det som er viktig for barnet er at det føler seg så trygg som det lar seg gjøre i el slik situasjon.

STILL ÅPNE SPØRSMÅL
Hvis du er bekymret for om et barn kan være utsatt for vold eller overgrep kan man spørre åpne spørsmål som:
«Hvordan har du det hjemme?»
«Er det noen som gjør noe med deg som ingen andre gjør?»
«Du ser så lei deg ut for tiden, fortell meg gjerne hva det er som gjør deg trist».

Det viktigste du gjør er å vise varme og en lyttende holdning til barnet.

NB! Det er bare to ting du absolutt bør unngå og det er å:

• Foreslå navnet på overgriperen eller voldsutøveren
• Foreslå hva som overgriperen/voldsutøveren har gjort
• Unngå ja og nei-spørsmål

RVTS har laget en liten film der du kan se hvordan man best kan samtale med barn man er bekymret for. Se filmen

RVTS har også laget et samtaleverktøy

KONTAKT BARNEVERNET
Om du er bekymret for et barn kan du drøfte bekymringen med din leder, og snakk gjerne med barnet først hvis situasjonen og barnets alder/modenhet tilsier at det er hensiktsmessig. Har du mistanke om, eller grunn til å tro at vold eller overgrep har skjedd, skal dere kontakte barnevern eller politi, uten å kontakte foreldrene først.

Er du derimot i tvil kan du innhente flere opplysninger som kan gi barnevern og politi bedre grunnlag for å vurdere saken. Her er det viktig at du går riktig frem. Du kan søke råd hos det lokale barnevernet eller Barnehuset, eller eventuelt hos kommunens konsultasjonsteam. Det kan også være nyttig å lese del 2 « Hva gjør jeg hvis jeg er bekymret for et barn? « i boka «…si det til noen..» av Margrete Wiede Aasland

Hvis  barnevern og politi henlegger en sak og du fortsatt er bekymret for barnet, må du utrede mer og igjen sende bekymring. Ikke gi deg, barn trenger voksne som bryr seg.

FORSLAG TIL BØKER OG NETTSIDER
Det finnes flere gode nettsider som kan brukes om man er bekymret.

Redd barna # jeg er her
RVTS – informasjonsfilm om overgrep mot barn
RVTS – snakke med barn vær obs på at du må lage deg en bruker.
Helsekompetanse.no (NB! Et veldig bra kurs, men man må logge inn med sin bank/mobil-id for å få tilgang til kurset).
SMISO
Barnehjernevernet

Bøker:
«Filiokus Blåmann-Klåmann» av Marit Hoem Kvam. En barnebok om overgrep mellom to dyr. Det lille dyret Filiokus føler skam og skyld fordi han går tilbake til overgriperen Blåmann som lokker med kaker og smiger. Filiokus kjenner på de blandede følelsene for Blåmann som både er snill og ekkel. Filiokus tør ikke fortelle det til mamma fordi han synes han selv er skyld i situasjonen og mamma ser ut til å like Blåmann. Det løser seg til slutt og Filiokus forteller om overgrepet til mamma og han får hjelp. Blåmann får også hjelp.

Det er det fagtekst til hvert kapittel slik at personalet får kunnskap og trygghet om hva de kan snakke med barna om.

«Jeg er meg, min meg» av Margete Wiede Aasland og Eli Rygg. Dette er en barnebok som man kan lese høyt for barna. Boka har også forslag til aktiviteter og leker man kan gjøre med barna, i tillegg har den en informerende tekst til den voksne.

Utforskende barnesamtaler, Fagbokforlaget, Harald Dean