Ved bekymring
Skadelig seksuell atferd (SSA)
Ved å ha kunnskap om hva som er sunn seksualitet hos barn, kan vi fremme en sunn utvikling. I tillegg vil vi være bedre i stand til å oppdage hva som er bekymringsfull og skadelig seksuell atferd. Deretter kan man gi barna den hjelpen de trenger for å snu en uheldig utvikling. Ansatte har også en plikt til å beskytte andre barn fra å bli utsatt for seksuelle krenkelser og overgrep.
Ofte vil en bekymringsfull og skadelig seksuell atferd hos barn i barnehagealder være et symptom på en mangelfull dekning av barnets grunnleggende behov, utviklingsmessige eller sosiale vansker. Handlingene kan også være repetisjoner av atferd de selv har opplevd eller vært vitne til, fysisk eller via digitale medier. Den seksuelle atferden vil ofte være en del av flere utfordringer barnet har, og må forstås og sees i sammenheng med disse (RVTS- Forebygging og håndtering av problematisk og skadelig seksuell atferd hos førskolebarn).
Les mer om SSA her
Vold og overgrep
Ofte er det umulig å fatte hvilken omsorgssvikt et barn kan være utsatt for og dermed vil vi fortrenge eller bortforklare sviket. Vær en «djevelens» advokat på vegne av barnet og still de vonde og vanskelige spørsmålene. Bruk magefølelsen, den har alltid sin grunn og gi aldri opp et barn som har det vanskelig.
Barnehagen må ha systemer og prosedyrer for hvordan de skal gå frem ved mistanke om vold og overgrep både i barnehagen og hjemme. Ansatte i barnehagen underlagt opplysningsplikten som bl.a. følger av Lov om Barneverntjenester § 6-4. Opplysningsplikten innebærer en selvstendig og personlig plikt til å melde til barnevernet dersom ansatte får opplysninger om, eller har grunn til å tro, at et barn blir mishandlet i hjemmet, utsatt for andre former for alvorlig omsorgssvikt, eller når et barn har vist vedvarende alvorlige atferdsvansker.
Hva skal vi se etter?
Hvis du er bekymret for om et barn som ennå ikke har utviklet et verbalt språk, eller som ikke snakker norsk, kan være utsatt for vold eller overgrep må du se etter fysiske tegn som blåmerker, brennmerker, hevelser og lignende. Barn uten språk vil ofte formidle gjennom atferd. Har barnet for eksempel vansker med følelsesregulering, søvn, mat, å få trøst når det er sint eller lei seg, kan dette også være tegn på manglende omsorg, vold eller overgrep. (Nordhaug, 2018, s.21) Skriv loggbok og ta bilder av eventuelle merker for senere dokumentasjon.
Et lite barn kan også protestere mot å skifte bleie, utover den vanlige protesten fordi det ikke vil ut av en lek. Barn som blir veldig passive og fjerne i stellesituasjoner må man også være oppmerksomme på. Noen barn er røde i anus eller ved kjønnsorganer, men det må ikke forveksles med vanlig rødhet. Slimete avføring eller brekninger kan også være et tegn. Se kapittel 4 i «…si det til noen…» av Margrete Wiede Aasland.
Andre tegn kan være «de barna som fremstår som veltilpasset», barn som i liten grad utviser følelser som for eksempel glede, sinne og tristhet. Et barn som ikke «forstyrrer» oss, kan være svært flink til å tilpasse seg det de vet andre rundt forventer. Vi må også være oppmerksomme på barn som endrer atferd, for eksempel barn som blir aggressive og urolige. Hva prøver barnet «å fortelle oss» med sin atferd?
Dersom et barn forteller deg om vold eller overgrep
Et barn kan fortelle mer eller mindre subtilt om et overgrep. Det kan være bare et ord eller en halv setning som du stusser på. Vis åpenhet og nysgjerrighet i slike situasjoner. Bekreft eller gjenta det barnet sier og følg opp med et åpent spørsmål. Si til barnet at «det var bra du fortalte meg dette. Jeg skal prøve å hjelpe deg så godt jeg kan. Kanskje det vil ta litt tid. Jeg vil gjerne snakke med daglig leder eller barnehagelæreren (ved navn) om det du har fortalt meg. Hva tenker du om det?
Vit at barnet har nøye valgt ut nettopp deg når det forteller om vold eller overgrep. Det har ingenting med stilling, erfaring eller kompetanse å gjøre, det går mer på at barnet føler at det er nettopp deg det kan betro seg til. Dette kan til og med være en vikar eller en student. Derfor er det svært viktig at alle som jobber med barn vet hvordan de skal møte et barns fortelling. Når man har fått denne tilliten gjelder det å holde på den. Ikke snakk over hodet på barnet, ikke snakk med andre om det eller ta avgjørelser uten å involvere barnet. Her må selvfølgelig alder og modenhet tas med i betraktning.
Barnet blir mer redd hvis «saken deres» (for dem livet deres) får store omveltninger uten at de er informert og trygget i situasjonen. Skal f.eks. barnevernet snakke med barnet så si at du skal være sammen med barnet. Skal det til avhør på Barnehuset så si at du kan følge med barnet og bli med inn. Avklar med politiet om du kan være med i avhøret, eller om det ødelegger for en eventuell vitneforklaring senere.
For barnet spiller det liten rolle om det finnes eksperter, det som er viktig for barnet er at det føler seg så trygg som det lar seg gjøre i en slik situasjon.
Still åpne spørsmål
Hvis du er bekymret for om et barn kan være utsatt for vold eller overgrep kan man spørre åpne spørsmål som:
«Hvordan har du det hjemme?»
«Er det noen som gjør noe med deg som ingen andre gjør?»
«Du ser så lei deg ut for tiden, fortell meg gjerne hva det er som gjør deg trist».
Det viktigste du gjør er å vise varme og en lyttende holdning til barnet. Unngå ja og nei – spørsmål.
NB! Det er bare to ting du absolutt bør unngå og det er å:
- Foreslå navn på overgriperen/voldsutøveren
- Foreslå hva som overgriperen/voldsutøveren har gjort
RVTS har laget en liten film der du kan se hvordan man best kan samtale med barn man er bekymret for. Se filmen.
RVTS har også laget et samtaleverktøy
Drøft med barnevernet
Om du er bekymret for et barn kan du drøfte bekymringen med din leder, og snakk gjerne med barnet først hvis situasjonen og barnets alder/modenhet tilsier at det er hensiktsmessig. Har du mistanke om, eller grunn til å tro at vold eller overgrep har skjedd, skal dere kontakte barnevern eller politi, uten å kontakte foreldrene først.
Er du derimot i tvil kan du innhente flere opplysninger som kan gi barnevern og politi bedre grunnlag for å vurdere saken. Her er det viktig at du går riktig frem. Du kan søke råd hos det lokale barnevernet eller Barnehuset, eller eventuelt hos kommunens konsultasjonsteam. Det kan også være nyttig å lese del 2 «Hva gjør jeg hvis jeg er bekymret for et barn?» i boka «…si det til noen…» av Margrete Wiede Aasland.
Hvis barnevern og politi henlegger en sak og du fortsatt er bekymret for barnet, må du sende en ny bekymringsmelding. Ikke gi deg, barn trenger voksne som bryr seg.
Bøker og nettressurser
Det finnes flere gode nettsider som kan brukes om man er bekymret.
Redd barna # jeg er her
RVTS – informasjonsfilm om overgrep mot barn
RVTS – snakke med barn