Rasmus Kleppe har forsket på risikolek blant de yngste barna i barnehagen. Foto: Charlotte E. Wiig, Første Steg

Smerte og gråt en del av leken

Dette er utdrag fra et intervju med Rasmus Kleppe som er skrevet av journalist Kjersti Salvesen. Intervjuet er publisert i Første Steg og Utdanningsnytt. Les hele intervjuet her.

Forsket på risikolek blant de yngste barna

Rasmus Kleppe har forsket på risikolek blant ett-til- tre-åringer i barnehage. For de aller minste kan risikolek handle om å teste ut noe de ikke har gjort før, som å prøve å reise seg opp. Det kan være å klatre opp på en stol, løpe etter hverandre eller lekesloss.

– Det er ikke ekstremsport akkurat, men innehar kanskje noen av de samme mekanismene. Barn opplever spenning, glede og nøling gjennom risikolek. Barna oppdager hvor egne grenser og begrensninger går. Dette er verdifullt her og nå, men vi kan også anta at dette danner grunnlaget for å vurdere risiko senere i livet, sier han. Rasmus mener vi ikke kan unngå at barn opplever smerte.

–Både smerte og gråt er en viktig del av leken og av selve livet, sier han. Det er også et sosialt aspekt ved risikolek. Barna lærer å kjenne igjen signaler fra andre, som at enkelte ikke ønsker å være med på leken, eller at noen sier stopp underveis.

De fleste håndterer risikolek på en god måte

Rasmus´ studie viser at de ansatte jevnt over håndterer risikolek på en god måte.

– Hovedvekten i utvalget mitt støttet leken og hadde fint samspill med barna, eller lot leken gå sin gang uten å blande seg inn. Bare i en liten andel tilfeller var de ansatte overbeskyttende og begrenset barnas lek, forteller forskeren.

Delt stilling mellom praksis og akademia

I dag jobber Rasmus femti prosent i barnehagestiftelsen Kanvas. De resterende femti prosentene leies han ut som førsteamanuensis til OsloMet – storbyuniversitet. Rasmus er en av de første forskerne i Norge som har en delt stilling mellom praksisfeltet og akademia. Det å ha forskere i delte stillinger er en del av regjeringens nasjonale strategi for å styrke samarbeidet mellom praksis og akademia. Det bidrar til at han som forsker blir mer praksisnær.